Og jeg ser treningen gå åt skogen...

Bedre, nei. Det var visst utslag av en kvelds optimisme. I dag ble det tur til legen, og han likte ikke det han hørte i det hele tatt. Plutselig var man sykemeldt ut uka, beordret på sofaen med antibiotikakur og cosylan, og et håp om at ferdig dyrkede prøver ikke viser noe verre enn kraftig bronkitt.

Og det passer meg dårlig. Både på jobb og privat, og selvfølgelig også i forhold til treningen. Det er jo fortsatt en jobb for meg å komme meg videre, å holde motivasjonen oppe. Jeg er ikke der jeg ønsker å være, og jeg kommer ikke dit helt av seg selv. Sist jeg fikk luftveisinfeksjon slet jeg i en måned, og den var i utgangspunktet ikke så ille som denne runden her (men kanskje det er bra, siden jeg i det minste får en hestekur med medisin nå). Resultatet var at jeg måtte begynne helt forfra med løpingen (og jeg har fortsatt ikke kommet tilbake til det nivået jeg var på da - selv om det ikke var så høyt sånn objektivt sett), og det endte i flere måneder uten systematisk joggetrening.

Så er jeg mer forberedt denne gangen, og jeg kan ikke la det gå så langt... men jeg er likevel sur, lei og irritert. Dette var ikke planen min, og jeg vil ikke være syk! Dumme luftveisinfeksjoner...

Og takk for meg - for i kveld! Jeg får i stedet gjøre meg klar til en natt sittende på sofaen, med håp om å få litt søvn i de relativt trøtte øynene (etter et par mer eller mindre søvnløse netter).