Sur

Ikke fordi jeg er syk lenger, altså. Formen begynner å bli så bra at jeg hadde et lite håp om å feire med en rolig liten økt på tredemølle i kveld. Bare at det ble ikke noe å feire... så jeg la unger i stedet.

20. november var nemlig en dag jeg har ventet på en stund. Trekning til Berlin maraton. Og ja da, jeg vet at det er trekning, og jeg vet nesten ikke om jeg håpet at jeg kom med heller, samtidig som jeg håpet det veldig. Inni hodet mitt har jeg ønsket meg et ekte hårete mål (av en eller annen grunn er ikke halvmaraton i mai det, ikke inni hodet mitt i hvert fall), og denne lille idéen om maraton før 40 og ønsket om å løpe mitt første store løp i en by jeg liker veldig godt har gjort at Berlin 2015 har blitt drømmen de siste par månedene.

Tilfeldigvis er det store maratonløp i mine 3 største favorittbyer i hele verden... men det er Berlin som er den nærmeste og dermed mest oppnåelige...

Men jeg hadde altså ikke hellet med meg.

Nå kunne jeg bare revurdert og funnet et annet løp som mål, men så enkelt er det ikke... for den bedre halvdelen kom med! Og nei, jeg er ikke glad for det. Jeg har ikke lyst til å dra til Berlin (uansett hvor godt jeg liker byen) for å se ham løpe maraton. Det var MIN drøm, og han hadde ikke meldt seg på i det hele tatt om ikke jeg hadde gjort det først. Og kanskje, om jeg er heldig, kan jeg få en ventelisteplass på en løpereise, men det er ikke det samme... nå VET jeg jo ikke om jeg kan få være med i det hele tatt, eller når jeg eventuelt kan få vite det. Og det ville blitt min maratondebut, så en annen maratonreise neste høst er uaktuelt. Da gjenstår Oslo, men jeg har ikke så veldig lyst til det heller. Oslos gater er dødens kjedelige... jeg har nok med å motivere meg til 10 kilometer der, og tanken på en hel maraton frister ikke det minste. Ikke når drømmen var noe helt annet...

Så, jeg er skuffa. Og jeg er litt sur for at akkurat det jeg håpet ikke skulle skje var nettopp det som skjedde... :(