Utålmodig

Ja, jeg kjenner litt på det om dagen. Jeg er utålmodig. Jeg vil se resultater fortere. Jeg vil  bli tynnere. Jeg vil bli sprekere. Jeg vil løpe fortere. Og jeg vil at det skal skje NÅ! Etter morgenens løpetur til jobben var jeg skuffa. Testen på tirsdag var skuffende, og rolig tur igjen gjorde at jeg ikke følte meg effektiv i det hele tatt (selv om det var treningsprogrammet som anbefalte det). En liten detalj som at jeg nå løp rolig, men likevel raskere enn for et par måneder siden er liksom ikke nok lenger.

I helga skal vi bort, så jeg hadde egentlig en liten plan om å løpe langtur i morgen (siden jeg avspaserer på formiddagen før vi skal dra), men litt stivhet i høyre legg har gjort at jeg må tenke annerledes. Det er jo ikke sikkert det er noe, men ingen vits i å trigge ting... det er ikke første gang jeg kjenner noe i beina, og jeg må nesten ta hensyn til det. Det er ikke bare bare for undersåttene når en 80+ kgs jente (med medfødte feilstillinger i føttene) løper på asfalt. Og der har vi det igjen... jeg har jo ikke lyst til å være henne! Igjen bryr jeg meg ikke om den lille detaljen at jeg har gått ned 5 kg siden juni... nei, i hodet mitt teller det i hvert fall ikke før 2 kg til er borte. Når jeg endelig er tilbake på vekta jeg hadde i fjor sommer, da kan vi begynne og snakke om vektnedgang...

Vel, vi får se hvor sent vi kommer hjem på søndag om jeg rekker den planlagte langturen da... og på mandag kan jeg gå på SATS igjen, så yogatime er allerede bestilt! Det handler jo mest av alt om å holde ut, men bruke den tiden jeg trenger for å komme med ned i vekt og opp i form igjen...